Denne anmeldelsen ble først publisert i Bergens Tidende 18.08.2022. Tekst: Kenneth Flage Kan et spill om depresjon og surrealistisk humor hjelpe oss å forstå dagens ungdoms- og nerdekultur?
En Hikikomori er et ungt menneske som låser seg inn på soverommet og aldri kommer ut. Fenomenet er japansk.
Årevis med depresjon sliper vekk en hikikomoris følelser, og hens evner og energi til å møte den store skumle verdenen utenfor soveromsdøren.
I Norge ville en hikikomori blitt avskrevet som en datanerd, som er blitt bondefanget i et dataspill. En typisk norsk løsning vil være å forsøke å lokke hen ut på fotballbanen.
Omori Utvikler: Omacat LLC Sjanger: Rollespill/Horror Plattform: PC, Nintedo Switch, Xbox One og Xbox Series Alder: 16 år
Alle vet nemlig at Jeppe er musestille i klasserommet og spiller hele dagen, men ingen spør hvorfor. Dessverre.
Med det i bakhodet, la meg fortelle deg om et spill kalt «Omori».
I «Omori» møter vi Sunny, som har vært innelåst på soverommet i en årrekke. Om tre dager skal han og familien flytte. En gammel venn banker på døren hans, og derfra får vi bestemme om Sunny skal møte fortidens traumer, eller hengi seg helt til hikiomoritilværelsen.
Åpne døren og bli med på et storstilt eventyr som nøster opp i traumene som låste ham inne – eller ignorere den? Når Sunny lukker øynene blir han alteregoet Omori i en fantasiverden, hvor et annet eventyr utspiller seg. Denne reisen formes i stor grad av om Sunny griper dagen, og hvor mye Omori får ta over som forsvarsmekanisme mot vonde minner.
Alt dette er fortalt gjennom en miks av pikselerte omgivelser, tidvis nydelige håndtegnede stillbilder. Spillet føles som et klassisk japansk rollespill, og for å være helt ærlig er det litt dølt. Historien er derimot så sterk at jeg blir dradd med videre, og blir mer og mer interessert i de fantastiske figurene jeg møter her.
Samtidig er «Omori» et dypdykk i humoren som gjennomsyrer dagens nerde- og ungdomskultur.
Ungdommer har alltid søkt grenseløs humor. Den lar unge sinn filtrere en verden som er stor og skummel, og lar dem samhandle med den på egne premisser. De har et stammespråk og en bildebruk som skaper samhold og et skarpt skille mellom dem og oss voksne.
Men hvordan utvikler grenseløs humor seg i ungdommer som er oppfostret i total informasjonsfrihet, hvor forumet 4Chan og pornosiden Pornhub er to museklikk unna, og hvor grenseløsheten faktisk er grenseløs?
På overflaten fremstår den som aggressiv, absurd, tidvis kvinnefiendtlig og ofte ekstrem.
Et lite dykk bak fronten gjemmer det derimot seg noe surrealistisk, men samtidig ekte. Noe snilt, velkomment og inkluderende. Dagens digitale ungdom, de såkalte «digital natives», er nemlig betydelig mer eksponert for verden enn tidligere – og med det mer sårbar.
Den nærmeste beskrivelsen av humoren for en voksen ville vært å vise til Salvador Dalis surrealisme – om han malte inn QR-koder som rickrollet seeren, eller inkluderte en liten digital gås som trasket rundt på lerretet og gjorde ugagn. Og om maleriet hans ble remikset hvor smeltede klokker ble byttet ut av sexy Sonic-figurer i furry-kostyme.
Men Omori minner meg også på hvor utrolig mye smerte vi kunne spart mange av dagens unge for, om vi fikk en offentlighet som tok kulturen deres på alvor. Om vi nettopp spurte hvorfor Jeppe er musestille, og alltid spiller.
Mange av dagens unge, særlig innenfor nerdekulturen, føler nemlig slektskap nettopp til Omori. Og de blir ignorert. Fordi de er sjenerte, snille og stille, og litt «rare» – og etter hvert forsvinner de ut av synet og blir bondefanget av dataspillene. Tror vi.
Nøkkelen for å forstå og nå frem til dem, handler om å prate med dem på deres språk, med kjærlighet for deres kultur og et forsøk på å forstå den grenseløse humoren de bruker for å gjemme seg for en stor og skummel verden. Men kanskje om du spiller «Omori», kan også du bli en av dem som spør deg selv hvorfor Jeppe spiller?